Sneen falt mot vinduet. Det hadde begynt å snø, og grå skyer var dominant over himmelen som for noen øyeblikk siden hadde vært sort som natten. Den brå kulden tiltrakk seg lyn og torden, og fler folk hastet gjennom gatene nede på bakken. Jeg satt i kosestolen min og så ut av det enorme vinduet som dekket hele veggen, med et teppe pakket godt rundt meg, og en kopp flettet inn i hendene mine.

Leiligheten var kald, og jeg merket bena mine skalv. Den varme kakaoen holdt meg halvveis varm. Jeg hadde lyst å ringe vennene mine og spør om jeg kunne komme over til dem, men det var alt for langt ut på kvelden.

Jeg følte meg ensom, og håpløs. Jeg hadde ingen å være med i jula. Jeg visste jeg kunne være med vennene mine, men de har allerede familier og andre venner som er invitert. Jeg pleide ikke å feire høytider, ikke så lenge jeg bare kunne varme en pizza i ovnen.

Enda et lyn lyste opp den grå himmelen i den sorte natten, og torden hørtes like etter. Jeg sukket, kastet teppe av meg, og satte koppen på kaffebordet foran meg. Jeg gikk opp de få trappetrinnene og så inn i kjøleskapet. Det var kaffe der - akkurat det jeg trengte. Noe som kunne kvikke meg litt opp.

Jeg drakk iskaffen min, og forventet å føle meg litt bedre. Men jeg følte meg bare verre. Jeg slapp den halvtomme kaffeboksen på gulvet, og jeg falt sammen i en håpløs ball av blondt, langt hår. Jeg kjente tårer renne nedover kinnene mine, og jeg brast ut i høylytt gråt.

Det kom en summende lyd fra lomma på den grå ullgenseren min, og jeg tok frem telefonen. Jeg hadde fått en melding av en av mine beste venner.

Det var Mikkie.

Mikkie Moah: Hva går julekvelden din ut på? :p

Meg: Egentlig ikke noe ..

Mikkie Moah: For et godt utgangspunkt på å fortsette en samtale!

Meg: Ik.

Mikkie Moah: Såeh .. Skal du ut i kveld?

Meg: Egentlig så skal jeg bare sitte og nyte livet. Du da?

Mikkie Moah: Juleferie. Jeg vant tre billetter til en campingferie! Jeg har bestemt å ta med meg Ginger, den andre er fri for deg å ta.

Meg: Hm .. Morsom du. Besøk meg i morgen, jeg trenger venner.

Jeg la telefonen tilbake i lomma, og kastet den ned den lille trappa mot den tomme stua. Det oransje lyset fra taklampen ga de hvite veggene en halvveis varm følelse, og jeg stirret på den. Jeg var den personen som kunne stirre på samme uinteressante ting i fler minutter - om ikke timer.

Jeg kjente at kaffens koffein sakte men sikkert slet ut av meg, og jeg dro håret bak ørene. Jeg tørket vekk tårene, og snufset. Jeg hatet å være alene.

Minecraft - MuffinLamaPotet